Vinje, Finn-Erik (1979). Moderne norsk. Universitetsforl. s. 152. ISBN8200019462. «Når vi skal vise til kjønnsnøytrale personevninger som ikke er av intetkjønn, får han representere begge kjønn: [...] Tvillingpronomenet han eller hun, eventuelt han/hun, kan brukes i slike tilfeller, men virker omstendelig og pedantisk, og er overflødig når en ønsker å omtale individer uten omsyn til kjønn.»
«Kjønnsnøytral uttrykksmåte». Språkvett. Kunnskapsforl. 2002. s. 167. ISBN8257313351. «Noen benytter i dag hun som kjønnsnøytralt pronomen. Det er selvfølgelig like lite kjønnsnøytral som han, men kan betraktes som en liten protest mot et system som er utilstrekkelig i dagens samfunn.»
Qubein, Nido R. (1997). «Kommunisering på arbeidsplassen – unngå kjønnsfellen». På talefot. Egmont Hjemmets bokforl. s. 124. ISBN8259018055. «Det ene [alternativet] er å la flertallspronomen fylle en dobbel funksjon som entallspronomen når man enten viser til det ene eller begge kjønn. [...] Denne logikken vil sannsynligvis få innpass i det 21. århundret, og det er min spådom at ved slutten av det første tiåret i det nye årtusen vil de, dem og deres [sic] være helt akseptable som nøytrale entallspronomen.»
Vinje, Finn-Erik (1979). Moderne norsk. Universitetsforl. s. 152. ISBN8200019462. «Dunås (1970:140) har foreslått hen (med kort e) som nytt tokjønnet pronomen: i Norge er samformen høn (og hønnes) foreslått.»
