Munch, P.A. (1862). Det norske Folks Historie. Anden Hovedafdeling: Unionsperioden. Del 1. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag. s.256. «Der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934»
Gravenor, Henrik (1928). Norsk malerkunst: under renessanse og barokk 1550–1700. Oslo: Steenske Forlag. s.206–207. «Betydelig rikere i malerisk virkning, staseligere i holdning og sikrere, mere omhyggelig i utførelsen er fem portretter fra samme år, der alle fremstiller medlemmer av familien Paus. Et par av kvinneportrettene må endog betegnes som helt fortreffelige, noen av de smukkeste, inderligste og personligste kvinneskikkelser vi eier i hele århundrets kunst. [...] [Portrettet av Susanne Morland] er [...] både som portrett og som maleri [...] aldeles nydelig. Det glattstrøkne, brune hår faller stramt fra to skilninger ned omkring det bleke, ovale ansikt, hvis bløte, uferdige trekk med det vennlige, halvt vemodige uttrykk eier en ungdom så forventningsfull og så myk at man ikke skulde tiltrodd denne profesjonelle representasjonsmaler å frembringe noe lignende. [...] Både den spinkle, fine skikkelse og det vakre, følsomme ansikt eier en charmerende uberørthet. Koloristisk sett er billedet, som næsten alle malerens kvinneportretter, rikt, med blått og rødt, grått og hvitt og brunt stemt sammen i en varm, fyldig tone. Drakten hun er fremstillet i med den smale kniplingskrave på blå bunn omkring hals og håndledd, finnes ikke bare på billedene av to slektninger han har malt samme år, men også på flere senere, langt ringere portretter fra begynnelsen av [16]90-årene. De tre nevnte arbeider eies av kammerherre Paus og finnes på Herrestad ved Stockholm. To kvinneportretter er i privateie i Oslo. Et av dem bærer årstallet 1685, og begge må antagelig stamme fra samme år.»
Morgenbladet. 26. mars 1908. s.2. «Bryllup feires i Wien den 8de April af Konsulatsekretær, Løitnant Thorleif Paus og Frøken Ella von Cicin-Stein, Wien.»
Bagge, Sverre (1975). «Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo»(PDF). I Birkeli, Fridtjov; Johnsen, Arne Odd; Molland, Einar. Oslo bispedømme 900 år. Oslo: Universitetsforlaget. s.143–161. Arkivert fra originalen(PDF) 18. mai 2014. Besøkt 12. november 2012.
Sande, Siri (2008). «En fet silen»(PDF). Klassisk forum (1): 6–27. «Siden han var pavelig kammerherre i Roma, pleier man å regne med at skulpturene i hans samling ble kjøpt der. Paus-samlingen ble gitt til det daværende Nasjonalgalleriet mellom 1918 og 1929. På det tidlige 1900-tallet kunne man fritt kjøpe og utføre antikke gjenstander fra Italia så sant de ikke var av stor nasjonal verdi, og det var derfor godt med romerske skulpturer på kunstmarkedet. Det er derfor rimelig å tro at Chr. Paus frekventerte antikvitetshandlere i Roma for å bygge opp sin samling. Den bestod hovedsakelig av portretter.»
Bagge, Sverre (1975). «Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo»(PDF). I Birkeli, Fridtjov; Johnsen, Arne Odd; Molland, Einar. Oslo bispedømme 900 år. Oslo: Universitetsforlaget. s.143–161. Arkivert fra originalen(PDF) 18. mai 2014. Besøkt 12. november 2012.
